Eg mislikar lange overskrifter, men her hadde eg vanskar med kort formulering.
Vi har vel alle opplevingar i livet som vi seint eller aldri gløymer. Då tenkjer eg mest på opplevingar eg gjerne skulle gløyme. Det kan vere pinlege situasjonar som gjer at eg krympar meg kvar gong dei dukkar opp, eller den gongen eg var uheldig og slengde med leppa og fekk ta følgjene av det.
I historia er det hendingar som ein stendig kjem attende til. Då tenkjer eg på forliset til Titanic, og skistafetten i Oslo VM 1982 der Brå braut staven . Dette er to hendingar som er svært ulike, men dei har det i seg at vi aldri vert ferdige med dei.
No er eg mest oppteken av det eg sjølv gjerne skulle gløymt og mindre av det som ligg i det kollektive minnet. Vi menneske er flinke til å skuve leie opplevingar ned i det umedvitne, men vi kan ikkje hindre at episodar og situasjonar igjen dukkar opp.
Når eg får slike tankar, svarar eg med at det er betre å hugse alt enn å vere på veg til å tape seg. Folk kan av ulike grunnar verte sløve og misse minnet. Dette vil eg så lenge eg kan tenkje rimeleg klart, meine er mykje verre. Viss den dagen eller natta kjem at eg lurer på kven som ligg borte på den andre sida i senga, då er eg på veg inn i skuggeheimen.
Hendinger vi har problemer med å legge bak oss. Jo, de finnes, men for min del er det mest de gode minnene som dominerer, og da gjerne hendelser som er av litt uvanlig art. Her er et sksempel: Under krigen jobbet jeg en vinter i et lite, gammelt «hotell» drevet av en eldre enke. Mine mange gjøremål besto bl.a. i å slakte høner og kaniner, fange rotter, hogge ved og hente varer på stasjonen. I nærheten av hotellet var det en større militærleir som var tatt i bruk av tyskerne, og de høyere offiserene trivdes nok ikke i brakkene siden de tok inn på hotellet. Mitt rasjoneringskort for skotøy hadde bare ett klipp igjen, og jeg hadde valget mellom et par støvler og et par sko til å gå på fest med. Jeg kjøpte dansesko til tross for at støvlene mine var så slitt at jeg ble kliss våt på føttene når det var sørpeføre. En dag jeg hadde tatt av meg støvlele og satte våte fotavtrykk på gulvet, kom en av offiserene forbi, tok en støvel, kikket på den, ristet på hodet og gikk.
Dagen etter kom han og satte et par flotte ridestøvler ved siden av meg og gikk videre uten å si et ord. Mange år senere var jeg i jobbsammenheng på besøk i en tysk bedrift, og en av sjefene spurte hvordan jeg hadde opplevd krigen. Jeg fortalte bl.a. denne historien, og han sa: – Na ja, ich verstehe, dass ein Krieg nicht nur negative Aspekte hat. Og det stemmer nok at en krig ikke bare har negative sidet. Det finnes lyspunkter. Det er ikke bare sort/hvitt.